Life is art

Jeg vil så gjerne forstå, jeg vil så gjerne lese deg lett. Du er en bok som i utgangspunktet er uinteressant, men det loves at handlingen er spennende. Den er skrevet på et språk jeg ikke forstår, og et språk bare du kan lære meg. Jeg føler meg trukket til deg, som en gåte jeg ikke klarer løse, et mattestykke som ikke går opp. Noe jeg tror kan være fantastisk men som jeg kanskje aldri får vite/oppleve.

Og jeg vil aldri vite hva du tenker for jeg vil aldri tørre spørre og du vil aldri slippe meg nært nok. Kanskje er det ingenting, men kanskje er det alt du er. Jeg vet ikke.

Jeg har så lyst til å være nyttig. Jeg ønsker så sterkt å ha en funksjon, å bidra. Jeg er lei av å være så ubrukelig. Jeg er lei av å føle at livet mitt er bortkastet. Jeg er samfunnets avfall.

Plutselig kommer trangen til ikke å spise. Fra ingensteder. Jeg har aldri følt på den trangen før, stemmen som forteller meg jeg er flink når jeg ikke spiser er ny. Jeg vil jo ikke høre på den, jeg vet det er feil, men jeg lengter så fryktelig, fryktelig etter noe jeg kunne mestret, noe jeg kunne vært flink på. Jeg begynner å tro at å være syk er det eneste jeg klarer. Og å være flink til å være dårlig er vel bedre enn å være dårlig til alt, eller?

Jeg hadde glemt hvor godt det føles. Å kjenne varmen spre seg fra hans kropp til din, en arm som holder rundt deg, en hånd med fingre som fletter seg rundt dine. Alt dette mens du ligger med hodet på hans bryst og lytter til hjerteslagene. Det er så skummelt beroligende. Akkurat når du ligger der,lytter,kjenner, føler, - akkurat da føles det som om alt rundt stopper opp. Som at ingenting annet betyr noe.

Noen ganger føles det vondt å bli tilsidesatt, vondt å bli bortprioritert og å bli behandlet som om man ikke er viktig. “Kan jeg låne laderen din, siden jeg tross alt har skole å jobbe med”. Det er som om de egentlig mener “Du gjør ikke noe med livet ditt og ingenting du gjør bidrar til noe derfor fortjener jeg den mer enn deg”. Det er vondt fordi det er sant. De har rett. Ingenting jeg gjør er godt for noe. Om jeg gjør eller ikke gjør tingene jeg gjør, så har det ingenting å si. Jeg kunne like så godt vært en død sjøstjerne på strandkanten. Jeg kunne like godt forsvunnet. Jeg kunne like godt vært død.

De beste samtalene skjer alltid på natten. De beste tekstene, de beste tankene. For det er kun på natten jeg føler meg alene. Alt er stille fordi alle andre er et annet sted, alle andre befinner seg langt der ute i drømmeland og jeg føler meg endelig alene nok til å tørre. Det er som om jeg på dagtid ikke engang tør å tenke ærlig fordi jeg er redd de skal høre meg. Redd for at de skal ta meg, kritisere meg. Men om natten kommer alt frem. Den jeg er, tankene som alltid befinner seg der et sted lusker seg frem og holder liksom rundt meg. De skapes om til ord i tomme word dokument, utkast som aldri blir postet og samtaler som aldri blir glemt, og kanskje aldri helt forstått. De holder meg med selskap, ordene. Tekstene de skaper. Små ubetydelige og helt sikkert under middels gode tekstene. Men de betyr noe for meg. De er meg. De er hele mitt vesen. Akkurat der og da er de alt jeg er. Og ingenting er mer befriende enn å se på seg selv i tekstform. For tekst er av det vakreste jeg vet.